Kabylia Blog

Everything about Kabylia

Europa og den “arabiske våren”

President i den Kabylske Provisoriske Regjeringen, Ferhat Mehenni, er siden i går i den spanske hovedstaden hvor han deltok i et symposium av to Europeisk tankesmie om rollen av den europeiske union i advent av demokrati etter “den arabiske våren ». Han ba om støtte for fremveksten av de første nasjonene undervurdert av kolonisering som en garanti for stabilitet og demokrati i regionen.

“Etter den arabiske våren: EU rollen i rooting av demokrati, rettsstat og inkludering” er tema for seminaret organisert i fellesskap av European Ideas Network, EIN, og Stiftelsen for analyse og sosiale studier, FAES, den 25 og 26 april 2012 i Madrid, Spania.

Blant deltakerne var Jaime Mayor Oreja, Vice pésident EPP i Europaparlamentet, ansvarlig for politisk strategi og Javier Zarzalejos, generalsekretær i FAES.

Dagens oppdraget ledes av Tokia Saifi, leder av komité for politiske saker, sikkerhet og menneskerettigheter for Euro-Mediterranean. Intervensjon av Hazem Abdelazim National Society for Change i Egypt, Mahmoud El May medlem av den konstituerende forsamling i Tunisia, Farid Ghadry president for det syrisk reformator parti og Ferhat Mehenni, president av den Kabyle provisoriske regjeringen.

 ———————————————————————————————————-

FAST seminar i Madrid – Europa og den “arabiske våren”

Av Mr. Ferhat Mehenni

Fra  ruinene av de orientalsk despoti fremkommer islamisme i stedet for frihet og demokrati som var forventet. Dessverre! Man høster det man sår. De falne regimer og de i ferd til å bli,  støttet lenge av Vesten for behovene til den kalde krigen, kan generere demokratiske alternativer kun hos sjeldne pro-vestlige eliter og har ingen hold i virkeligheten.

Håp om politisk forandring skapt av de revolusjonene såkalte “arabiske” fra desember 2010 ble, et år senere, om ikke veket til angst og desillusjon, i hvert fall i forundring. Den vestlige verden generelt og Europa spesielt, er mer enn noensinne på leting etter nøkler til å forstå og sosialpolitiske kulturell dynamikken i dette geopolitiske området som strekker fra Marokko til Syria, og som inkludert minst to sivilisasjoner, arabiske i øst og Amazigh i vest. Dette spørsmålet kommer fra behovet for å forutse virkningen at denne uroen vil utvilsomt ha på den fri verden og internasjonale relasjoner.

Vi føler det er lurt for denne tilnærmingen, rasjonell i absolutte termer, at den ikke blir forvrengt gjennom den arabisk-israelske konflikten. Ja, overdimensjonert i mer enn 50 år, vil det føre til at fenomenet blir konsentrert på et bestemt punkt-lignende skylappene, skadelig for en mer kompleks og mer flytende forståelse som skulle hindre statene som  forventes å ha en tilstrekkelig reaksjon å møte enhver eventualitet.

Midtøsten geopolitikk var i en boble som besto av en permanent destabilisering av Israel fra arabiske regimer, og som fra generasjon til generasjon, styrket sine grunnvoller og stabilitet ved opposisjonen mot eksistensen av den jødisk stat. Anti-sionisme hellig eller helliggjort i islams navn, var for dem, deres beste livsforsikring mot folkets aspirasjonene for demokrati. For å hvile på sine laurbær, kringkaste disse regimene daglig tonnevis av islam hat mot den jødiske staten og den kristne verden som støtter den. Konflikten dermed forble uløselig.

Den politiske jordskjelvet som rystet disse planene logisk tiltrukket interesse. Håp om at verden kan kjenne begynnelsen på en senking av spenninger i denne delen av verden hadde den effekten at den vestlige verden vil støtte folks innsats for regimenes fall.

Fra  ruinene av orientalsk despoti fremkommer islamisme i stedet for frihet og demokrati som forentet. Alas! Man høster det man sår. De falne regimer og de i ferd til å bli, lenge støttet av Vesten for behovene til den kalde krigen, kan generere demokratiske alternativer kun hos sjeldne vestlige eliter og har ingen hold i virkeligheten. Den “arabiske” gaten globalisert av moderne teknologi ønsker å ta makten ikke på vegne av frihet, men på vegne av ideologien som de vokste med: islamisme. Ved å bli klar over sin makt, denne gaten konkurrerer voldsomt med sine ledere om hvem skal ha lederskap av denne islamisme. Mobben tror den er mer kompetent enn sine myndigheter til å gjøre unna med Israel (som den er blitt lært opp). Ormen var i frukten for lenge siden.

Islamisme er en slags puppen, en viktig etappe i omformingen av muslimske samfunn generelt og arabiske spesielt, men ingen kan forutsi hvor lenge det tar. Noen kan bli fristet til å tro at ankomsten av islamistene i ledelsen kunne slå dem ned, og til slutt takle fenomenet. Til støtte for denne hypotesen, tar man til eksemplet Tyrkia og legger i skyggen den iranske modellen som synes å tilsvare bedre med de “arabiske våren”. Fenomenet burde overvåkes meget nøye. Ikke glem at dens drivkraft og dens umiddelbare mål er demontering av staten Israel først, flytendegjøring av de vestlige samfunn deretter,  ved å forgifte dem innenfra med migrasjon fenomenet og utbredelse av ideologien via satellitt-TV. For å dempe denne massive trusselen, må uforsonlighet av Vesten på de universelle verdiene være regelen. Men for å overvinne, og utover støtten som er nødvendig å gi til de virkelig demokratiske organisasjoner, er en endring i samlet visjon av verden tegnet av kolonisering  avgjørende. Man må komme seg vekk fra Midtøsten til å bedre forstå løsningene.

Faktisk, ved å sette seg ut fra den Midtøsten konflikten og ved å se fra avstanden, oppdager vi at det historisk hendelse er den post-kolonial statenes dødskamp, og ikke økningen i islamisme som er en epiphenomenon begrenset til såkalte muslimske landene. Fordi det er ikke bare i de såkalte “arabiske” landene at dype strukturelle politikk endringer opereres. Dette er den samme prosessen som er sett i Afghanistan, Thailand, Kashmir, Kasakhstan, Kenya, Kongo, Mali, Elfenbenskysten, Filippinene, Somalia og Algerie … Listen er veldig lang og innebærer mer enn halvparten av landene som tilhører FN. De er umulig for disse statene, under deres kolonial statsform, å stabiliseres. Det er til og med for sent for dem å være levedyktig. De er allerede døende. Globaliseringen som har gjeninnført seg fra fallet av Berlinmuren har mål å igjenføre folk som ble splittet med makt (Tyskland) og å skille de som ble gruppert etter samme oppskrift(Tsjekkoslovakia, Jugoslavia). La oss ta det fra begynnelse.

Kolonisasjon har dannet grunnlaget for globalisering. Målet etter integrasjon av hele planeten i det europeiske handelssystemet var å skape statlige virksomheter i stand til å gi enklere administrasjon av disse enorme og fjerne områdene, tidligere ukjent. Avkolonisering som fulgte ble fanget av feilslått grenser som har fullstendig ignorert virkeligheten av de folkene som skulle gi konsistens til nyskapte landet. Også folk som Kurderne, Tuaregene, Pashtunene eller Songhaiene ble slettet fra verden kartet og finnes seg spredte i nasjonale enheter som minoriserer dem, diskriminere dem eller sette dem i politisk rivalisering situasjoner med andre nasjoner og folk. Etter 50 år, er koppen full.

Faktisk var det ikke nok å lage en stat for at den skal genererer sin nasjon. Det er denne manglende evne til å være en nasjonalstat som har drept den postkoloniale staten. Hvorfor? Bare fordi globaliseringen har et stort behov for demokrati og at den postkoloniale staten kan bare leve under diktatur som er av samme vesen. Globaliseringen kommer til å kvitte seg med de postkolonial staten. De er i konflikt.

Videre er de fleste land opprettet av kolonisering undergravd av folkets identitetens mangfold. Den beste løsningen, herunder mot islamisme tykk og kompakt fremvoksende fra de “arabiske” vårene er å gjenopprette rett til anerkjennelse og mestring av skjebnen sin til hvert folk hvor de befinner seg. Investeringen av hvert folk for forvaltning av sine saker vil være gunstig for hele kloden: diversifisering av aktører multipliserer deres interesser. Konkurransen mellom naboer for utvikling av spesiell interesse for hver av dem, spesielt i å gjenskape drømmen om realisere seg selv på eget land og til fordel for sin nasjon. Innvandring blir knappe og konvergerende interesser skal samle folk via geografiske fellesskap, ikke via vold, men på grunnlag av deres (god  forhandlet) interesser og unna den hat de hadde mellom hverandre. For tiden surfer islamisme over fornektelse av folks identiteter. Det er tilstrekkelig at hver av dem gjenvinner bevissthet om hans identitet, slik at den religiøse spørsmålet blir igjen hva det alltid skulle være: En privat sak.

Eksemplet Kabylia er instruktivt i denne forbindelse. Etter å ha investert (siden uavhengigheten i Algerie) i søken etter kontroll over sin skjebne, har Kabylia unngått flodbølgen av islamisme som gjorde kort prosess med Algerie fra 1991. Det er av denne grunn at det virker usannsynlig at det Azawad folket (som gjorde opprør minst en gang hvert 10 år siden Mali uavhengigheten) skulle finne i AQMI eller noen islamittiske grupper , noen interesse overfor Azawad uavhengighet de nettopp  proklamert. Å støtte Azawad er også en måte for den vestlige verden å ikke å kaste ham i armene på islam.

Den vestlige verden bør sette en gullstandard for å støtte folk som er våkne til liv ved å invitere stater som undertrykker dem til å forhandle med dem former for regional autonomi (den spank modelen) eller føderalisme.

Å motsette seg marsjen av disse menneskene mot deres frihet ville være å fremmedgjøre sitt vennskap i lang tid, uten å hindre dem i å gå, som Sør-Sudan eller Azawad, mot deres uavhengighet. Det er også utenkelig at den fri verden er mot detet, eller ta den fri verden risikoen for folkemord mot et folk for å forsvare den territorielle integriteten til en diktatur. Verden er i stadig endring. Vesten, har også plikt å tilpasse seg endringene.

Madrid, 25/04/2012

Mr. Ferhat Mehenni, president i den Kabylske provisoriske regjeringen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Information

This entry was posted on 26/04/2012 by in Kolonialism, Politikk, Ytringsfrihet and tagged , , , , , .
Follow Kabylia Blog on WordPress.com

Archives

Enter your email address to subscribe to this blog and receive notifications of new posts by email.

Join 1,800 other followers

Blog Stats

  • 114,042 hits
%d bloggers like this: